"Verre enn minken" er verdens beste tørrflue, mente Erling Sand, en av mine aller beste venner som nå er gått bort, 85 år gammel.Han bandt fluer som både den kresne fluefiskeren og den vare harren og ørreten falt for.

Jeg vil påstå at ingen annen flue har gjort hardere innhugg i fiskebestanden her i landet enn denne tørrflua.

Hans komposisjon "Verre enn minken"var i mange år hans egen lille hemmelighet.Men når ørret og harr ikke bet på noe annet,måtte han låne den ut til sine nærmeste fiskekamerater i ny og ne. Og når de igjen lånte den ut til sine venner igjen, ble etterspørselen så stor at han måtte sette den i masseproduksjon. Den ble flueboksens bankers og den mest solgte av alle hans tørrfluer.



En annen av hans klassiske tørrfluer var Femundreguleringa, våtflua Engerdalsflua og en streamer han kalte Jonas.

Nordavindflua


- Når sola dukker frem over åsen i kald nordavind, bør du prøve Nordavindflua, sa han. Det er en døgnflueimitasjon, en tørrflue som Erling Sand selv ofte grep til når bettet var elendig.
Erling mente at ørreten tar de aller fleste våtfluer for å være fiskeyngel, i hvert fall de av fluene med gull- og sølvkropper og skarpe farger. Nymfer og tørrfluer er derimot rene imitasjoner av insekter, også sett med fiskens øyne, mente han.



En god våtflue skal være vingeløs



Erling Sand innrømmet at han ofte laget fluer som behaget mer sportsfiskeren enn ørreten og harren.
En god tørrflue skal flyte skikkelig med vingene rett opp og ikke ha mer bust enn at den flyter, sa han. En godt fiskende våtflue skal være vingeløs, med minst mulig bust, mer lik en nymfe. Og personlig hadde han rett når det gjalt fiske i min barndomselv. For Jølstra laget vi en våtflue med sølvbuk og sjokoladebrun bust for fiske om dagen og en versjon med sølvbuk og svart bust om natta. Krok nr. 16 og så lite bust som mulig.Det var alt vi klarte oss med i mine guttedager.



Vi rømte til skogs


Erling Sand og jeg ble nesten uvenner sommeren for nøyaktig 30 år siden. Etter en omtale i A-Magasinet om fluebinderen fra Engerdal, tok jeg fra ham sinnsroen og sjelefreden, påsto han. Han fikk ikke fred. Trakk ut telefonen og søkte ly langt inne i Femundmarka, der han var oppsynsmann for nasjonalparken.

Du får komme oppover. Så skal jeg lede deg bort i det verste ulende jeg vet om der inne, og forlate deg der, slik at jeg er sikker på at du aldri vil finne på å skrive noe mer om meg, var beskjeden jeg fikk.

Med fem kilo poteter i ryggsekken!


Men nettopp på denne turen inn i Femundmarka ble for oss begge en stor opplevelse. Vi fikk både stor røye og fin-fin harr. Men to episoder vil jeg alltid huske. Mens vi tråkket oss innover rabbene og surklet oss gjennom myrlendt terreng, kom fiskekameraten min Asbjørn til å avsløre at han hadde med seg fem kilo poteter i sekken. Jeg og sønnen min, Runar, måtte begge glise over at Asbjørn virkelig gadd å dragse på så mye poteter på toppen av alt det andre vi bar på. Og Erling Sand holdt på å le seg ihjel. Tenk å ta med seg poteter til Femundmarka, skrattet han og slo seg på låret.


Men den som spiste mest poteter de hyggelige kveldene på skogshytta, det var Erling. Ja, ingen lovpriste Asbjørn mer enn Erling, der vi koste oss med middagen og svartkoppen inn i natta.



I kamuflasjedrakt for å knipe svenske tjuvfiskere!




Vi skrattet også til Erling Sands klassiske historie om da han lurte på svenske tjuvfiskere inne i sitt skogsrike. Som oppsynsmann måtte han selvsagt kle seg i kamuflasjedrakt for å avsløre bandittene fra svensk side.



Og han lykkes å komme tjuvfiskerne helt innpå livet. Der han satt musestille i lyngen, var det ingen som kunne se ham. Ei heller svenskedama som måtte tre av på naturens vegne og satte seg på huk bare tre meter rett foran Erling, med speilet nesten oppe i fjeset til vår kamuflerte mann med politmyndighet.



Erling våget ikke å bevege hodet en gang. Han måtte vokte seg vel for å knekke den minste kvist som kunne avsløre hans nære forhold til dama som hadde så forbannet god tid.



Det ble ingen fangst av tjuvfiskere. Så snart dama var utenfor rekkevidde, kom Erling seg lynrappt på bena. Med lettet hjerte ruslet han tilbake til skogshytta og bestemte seg for aldri mere å gå med kamuflasjedrakt...





Erling er borte, men jeg vil alltid minnes han som en kjempegrei turkamerat og som landets beste fluebinder av komposisjoner til ørret og harr. Ikke minst hadde vi en fin tid da vi sammen med Olaf Olsen komponerte VI MENN-flua, der Olaf tok seg av lakse-versjonen, mens Erling hadde ansvaret for ørretflua.



Hjemme i samlingen min i Jølster har jeg en gave fra Erling jeg setter ekstra stor pris på. Det er fluer som Erlings far, John Sand bandt i 1924...

Av Eivind Fossheim