Ørret: 
Fisketiden
Se også Sjoa, Russvatnet, Øvre Sjodalsvatnet, Nedre Sjodalsvatnet.
Kart
Høyfjellsørreten er lunefull
Fjellfisken er lunefull. Du vet aldri når den biter. I timevis kan du stå og kaste og kaste uten å se et vak, uten å kjenne et napp.
Fjellsjøen kan virke livløs. Du fristes til å pakke sakene og dra hjem. Men den erfarne reven av en sportsfisker, må ta noen siste kast. Mon tro om vi kan friste storørreten i dag?
På stien innover til vårt favorittmål, lar vi oss ikke forvirre av møtende, misfornøyde fiskere på tur tilbake til
bygda uten så mye som en ørretpinne i sekken. Det er nå på ettermiddagen i skal lure den!
Den friske angen av fjellfuru river i nesa der vi rangler
oppover den kronglete råka på sørsida av Russåa, mot Russevassosen.
Vi er ikke ute etter å tjuvfiske i det private Russevatnet.
Vi skal ta de første tidlige gytevandrerne som slipper seg ned i elva nå i begynnelsen av september.
Vi lar oss ikke forlede av utløpere ned gjennom fjellskortene, mot trolske, dype høler der storfisken står skjult blant heller og storstein.
Dette må være drømmeplassen for langbambusens venner. Med teleskopstanga kan du
styre marktugga elegant ned i dypet mellom de trange jølene. Presentere godbiten rett foran kjeften til det grove dyret der nede i steinura. Oppe i bergskortene kan du sitte som på en kommandobru med utsikt og kontroll over hele fiskeplassen.
Ditt anspente, skarpe blikk kan ikke unngå skyggen
av den skye fjellørreten som lynkjapt snapper marktugga og smetter tilbake under den mørke steinen.
Sett på en sekser-krok og tre på en mark med passe lang rumpe, sier Sverre Lien.
Om sommeren holder han til i ei gammal bu ved elvestubben mellom Øvre og Nedre Sjoavatn. Farter omkring med fiskestanga på gromplassene sine og kommer trillende hjem på mopeden når natta senker seg over jotnenes rike. Neste dag sitter folk på hytter og fjellstuer og nyter fjellfisken hans. Sverre er den eneste vi kjenner som lever av sportsfiske her i landet.
TV- og radio-reportere har forsøkt å intervjue mannen. Ukepressa og avisfolk har prøvd seg. Men Sverre hater oppmerksomhet. Han liker å være seg sjøl…
Bruk en sekser-krok og tre på en mark med ei passe lang rumpe, gjentar han. Ukjente som vi er, er det lurt å følge hans råd.
Med vårt lette utstyr har vi lite å hente her nede i jølet.
Vi legger furuskogen bak oss. Fjellbjørka overtar. Stiene
forsvinner over alle hauger. Vi stamper oss fram i myrlendt lende, krysser elva, og vandrer videre langs traktorveien på
østsiden. Den burde vi fulgt hele veien, for så å ha fisket oss nedover igjen på vestsiden, tenker vi.
Utoset!
Etter vel to og en halv times gange fra riksveien nede ved
Sjoa, står vi ved Russevatnet. Den stålgrå brevatnet ligger i ettermiddagssola som en liten privat fiskerik perle midt i statsalmenningen, som en forbuden frukt.
Utoset er en skummel fiskeplass for oss og folk flest med fiskekort. Også midtsommers.
- I fellesferien trakk jeg på land 34 ørreter før
kameraten min rakk å knytte markkroken, sier Sverre. Han er like spent hver bidige gang han står her ved utløpsoset. Med lokalkjente presise kast, saumfarer han standplasser ute i strømkanten, i lommene for oppstikkende stein og på bakstryken av steinhølene.
Han skjønner ikke hvorfor stangfiskeren blir holdt utenfor Russevatnet. Så lunefullt fisket ofte er i fjellvann som dette,
ville sportsfiskere neppe være noen trussel for
fiskebestanden. For stangfiskeren er naturopplevelsen det vesentlige her inne i Per Gynts rike.
Langsmed torvkanten
Den som vil fiske med mark i Russåa, bør ha god kontroll med
snøret, blyet og fiskekroken. Her må fiskes med følsom hånd for
ikke å sette fast i den steinete elva. Mens Sverre bruker grøvre
markredskap, velger jeg Jølster-metoden. Med lettspinnstanga og
0.17-sena gjelder det å treffe strømkanten og la marken på
16-kroken danse nedover, inn i de dype småkulpene bak storstein
og steinheller eller inne ved den mørke torvkanten.
Sportsfiskere flest glemmer at nettopp langsmed torvkanten er
ørretens tryggeste skjulested i de små, grunne og steinete elvestrekningene. I mine guttedager var det i torvkanten jeg fant frem til hullene der ørret hadde søkt tilflukt og jeg fanget dem med bare hendene.
Som minken. Den er heller ingen god nok svømmer til å fange ørret og laks i de frie vannmassene. Også den må jage fisken inn i sine skjul for å ta den med kjeften som i en felle.
Hver bidige gang tabber vi oss ut ved å labbe ut i elva, for å ta fisken som vi alltid tror står langsmed motsatt bredd. Helt til vi senere står på andre siden og ergrer oss over at vi atter en gang er lurt.
Bryllupskåt
Der! Ute i midtstrømmen skimter jeg den høstbrune ryggen til en bryllupskåt hunfisk. Ofte er det bruden som først søker gytebekken. Som vorspiel til et skikkelig party, lar den lett friste av en sprellende mark. Den snapper sitt bytte kvikt og begjærlig. Med oppsparte krefter fra en lang sommer utenfor
insektrike innfallsos og beiteområder fulle av krepsdyr, kaster den seg på stryket straks den kjenner krokspissen skjære i leppa. Sporen går som en visp nedover stein og stryk mot et tryggere skjulested. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Med hevet stang følger jeg dyret. Snøret renner ut. En liten feil, og ørreten kan vinne kampen.
Kaster den seg til værs for å kappe forbindelsen til det tobeinte rovdyret der inne på bredden, må jeg øyeblikkelig svare med å senke stanga og gi den ørlite slakksnøre så den ikke slår av den tynne sena i luftspranget.
Men duellen går i min favør. Snart ligger den i lyngen, senere i panna, surret i rømme.
Kilofisk!
Med fluestanga vandrer jeg videre nedover. Med en 14-krok
Greenwells Glory saumfarer jeg hølene i tur og orden. Mye
småfisk. Først i kveldinga våkner de større suggene.
-Kilofisk er ikke uvanlig i øvre delen av Russåa. -Ja, er du heldig, kan du få den på to-tre kilo, sier Sverre. Nervene spennes.
Blikket skjerpes. Ingen ørret har fått en kunstig flue presentert lekrere.
En ny lubben mørk kropp bryter vannspeilet. Suger i seg
godbiten.
- Ser du! Sverre angrer ikke over å ha avslørt fiskeplassen
sin. Tvert i mot er han stolt over sitt fiskeparadis her inne
Jotunheimen. Som erfaren sportsfisker er han minst like glad som meg der jeg lander storingen. Sammen opplever vi dobbel fiskeglede.
Hvor ofte har jeg ikke stått alene ved elva og savnet en fiskekompis i nærheten når drømmefisken har kjørt meg som verst og jeg har opplevet andre merkelige ting man burde vært sammen om å glede seg over. Ikke minst er det betryggende å ha et vitne til historien om storfisken som gikk sin vei og som ingen tror på når jeg svett og opprørt prøver å skildre den.
-Slå en ring med en radius på 2 mil rundt Gjende, og du har
landets beste ørret-område.
Her finnes flere titalls vann og
tjern med fisk på opptil fem kilo, fastslår Sverre uten å
blunke.
Vi vet begge hvorfor folk flest vandrer skuffet hjem fra
fiskeparadis som dette. De makter ikke å stresse seg ned fra
bilturen og maset i hverdagen. Kommer drassende med en
fiskestang de ikke har lært seg å beherske og mangler
fullstendig innsikt i ørretens levemåte og insektlivet i elva.
De er altfor stolte til å søke råd. Uten en lokalkjent kompis
ved sin side, kan det ta lang tid å lære elva å kjenne og måten
å lure fisken på. Uten å kunne "lese" hølene og insektlivet
rundt ørreten, er det vanskelig å få annet en småfisk.
-Først nå du mister bilen din av syne, får du fisk, sier
Sverre, og mener at folk flest klumper seg sammen rundt
parkeringsplassen. Nesten som av frykt for å gå seg bort,
vandrer de ikke lenger enn de kan skimte bilen sin gjennom fjellskogen. Bare noen få av oss gidder å utforske områdene litt lenger unna.
August
August-fisket i fjellet er best. På fiskeplasser over 1300 meter inne i Jotunheimen må du satse på siste halvdel av august og
fremover mot fredningstiden 25.september. Selvsagt er det ørret
å få fra fiskestart 10.juni, men da må du søke etter den med
sluk og mark i de isfrie elveos og i de dype elvekulpene der
storfisk er blitt stående igjen etter høstleiken.
I juni og
juli er nattfisket best. Da er det langt mellom sportsfiskerne, men massevis av mygg. I august biter storfisken best i timene fra det begynner å mørkne til natta er bekksvart, og frem til det vannspeilet farges av østhimmelens gryende skjær av rosa.
I september kan du fiske hele dagen. God vannføring gir de
største sjanser. Med lite vann, må du bevege deg langs elva like
følsomt som indianeren på krigsstien. Gå etter ørret på to og
tre kilo med uimotståelige knøttsmå tørrfluer.
Ingen fanatisk fluefisker
Som de fleste sportsfiskere er jeg ingen fanatisk fluefisker. Jeg velger den fiskemetoden og den redskapen som for meg er den beste og morsomste til enhver tid.
Mens jeg svermer til min Jølster-metode for markfiske og med en 9 fots lettspinnstang for 2-12 gram, 0.16-sene og krok nr.16, bruker Sverre vanligvis en 9 fot stang med helaksjon, 0.20-0.23 mm sene og en mark med kort rumpe på krok nr.6. Han tyr ofte til en spinner med gul kropp og røde prikker. Men i fjellvann bruker han mest blysilda, som han trekker rykkevis langsmed bunnen.
Blysilda
Blysilda er et effektivt redskap i høyfjellsvann med stor ørret, sier Sverre. Men han får mye bunn-napp og slukforbruket er stort. Derfor støper han dem selv.
For å få den riktige glansen, blander han tinn i blyet, og
serverer den naturell uten noen form for maling eller pynt.
Kjøper han sildesluker, skraper han av fargen.
Sverre foretrekker markfiske i elvene. Hvitmarken er best i
dagslys. Den store, røde marken er mest effektiv om natta. Mange
mener at ørreten vraker marken etter at det er mørkt om kvelden.
Ørretens oppmerksomhet rettes da isteden mot den lyse himmelen, mot insektene som klekkes eller svermer på overflaten.
Men det er ingen hemmelighet at ørret også tar mark nattetid.
Det kan de mange underskrive på som har latt marktugga
ligge ute i fjellvann natten over og har opplevd storfangst på
kroken neste morgen. Ja, så effektiv er metoden at ståsnøre er
forbudt i enkelte områder.
På sine nattlige matvandringer bruker ørreten like mye
luktesansen sin. Snuser seg frem til ethvert kryp i bunnvegetasjonen. Etter en lang dag uten særlig hell, lar jeg meg også en gang i blant friste til å legge ut ståsnøre. Før jeg køyer, slenger jeg ut marken, fester stanga i land og setter bremsen passe stramt slik at storfisk kan trekke ut snøre ved første utras. Uten et menneske i andre enden av snøret som river og sliter motsatt vei, gir ørreten seg ganske fort. Den blir stående på slakksnøret til det gryr av dag og du slenger den på land og rett i frokostpanna.
Rød mark om natta, hvit om dagen
Beste marken til nattfiske, er den røde, mener Sverre. Den røde har en sterkere duft. Den hvite er derimot bedre på dagtid. Dessuten er den hvite marken fastere i kjøttet og sitter bedre på kroken både under kastingen og fisket for øvrig.
Da jeg i 1960-årene utviklet Jølster-metoden, var det etter grundige praktiske studier av ørretens matvaner i elva. I kulpene og på spesielle lett synlige strømpartier kunne jeg se hvordan fisken oppførte seg ved de forskjellige måter jeg presenterte marken på. Var den skrubbsulten, tok den alt som kom drivende. Småfisk måtte pent vente på tur, til de mektigere hadde fått sitt.
I partier av elva med lite mat, men gode skjul og hvileplasser, kunne jeg av de lyse partiene på elvebunnen lese hvordan storfisk hadde støvsuget bunnslammet for mat om natta.
Det stemmer, sier Sverre.
I Russevassosen kan du ofte se ørreten stå med hodet i grusen og rote som en gris etter insektlarver, sier Sverre. I regnvær søker den torvkanten for å snappe mark som kommer opp for å «puste».
De fleste av oss fisker på ørret som har et overdådig naturlig matfat. Her er den kresen eller lite bitelysten. Småfisk får du nok av i kulper hvor det går hundrevis av dem. Mer vrient er det å lokke kvartkilosfisken på kroken.
En kresen storørret vil ha en liten mark
En diger mark er et håpløst agn å kaste ut til en kresen større ørret. I dagslys med klart vann og uten dekning , kvier den seg for å ta et bytte den må jobbe med. Rent instinktivt vet fisken at den da må bruke mer energi på å få tak i den, dele den opp og spise den på sitt skjulested, enn hva den vinner av kroppsvekt på denne jakten. I mange tilfeller har jeg sett stor ørret bare knipe av en liten bit av marken og latt resten drive videre med strømmen.
Mens vi sitter der på den falne furustokken og utveksler erfaringer fra et langt og hektisk fiskerliv, skimter vi kveldens første vakring ute ved midtstrømmen. Dette må bli en ny fantastisk natt i fjellet…
Informasjon
Fiskeforvalter Ola Hegge
Storgt.
2615 Lillehammer
Tel: 61 26 60 61
Fax: 61 26 61 67
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.