Publisert: 28.09.00

I takt med at sevja stiger i bjørka og gåsungene spretter på selja, låser munnvikene seg i et digert smil. Ikke et trivelig, jovialt smil. Ei heller et innsmigrende ett. Nei, det er tomle-smilet som setter seg. Tomle-smilet karakteriseres av en intens naivitet og optimisme. Med capen langt bak i nakken, luggen på snei og roser i kinnene, som en enkel sjel, fri for bekymring og med ukuelig pågangsmot, går jeg våren og de første fjærmyggklekkingene freidig i møte. Så sikker på suksess, så fri for angst.
Av Tin Are Linderud, tekst og foto.

De siste ukene har jeg brukt mye tid på å følge isgangen på mine nære vann. Ikke akkurat vel anvendt tid, ettersom råkene som så langt har åpnet seg er minimalt. Allikevel, isens stadige forandring i farge og tekstur gir et tydelig budskap om hva vi har i vente.




Det å vente er dessverre noe jeg er usedvanlig dårlig til. I alle livets aspekter hater jeg det. Det har brakt meg mye frustrasjon. Ikke nok med at jeg hater å vente, jeg er samtidig livende redd for å komme for sent. Dette er ingen god kombinasjon. Parret med venner og en kjæreste som ønsker å leve livet uten klokke, må man være forberedt på en del konflikter og skuffelser.



Av en eller annen merkelig grunn kan jeg vente i det uendelige når det kommer til fiske. Jeg kan vente i dager på at akkurat den fisken skal begynne å vake, at vinden skal løye og at klekkingene skal komme i gang. Sannsynligvis har det noe med tomle-smilet å gjøre. Kanskje smilet avlaster muskelgrupper i nakken og derigjennom virker beroligende på et stresset sinn. Hva vet jeg?

Forrige dagen orket jeg ikke vente lenger. Enten det, eller så var det frykten for å komme for sent som tok tak. Uansett, jeg lot jobb være jobb, pakket sekken, skjøv capen bak i nakken og gikk ut for å vente på fiskekompis Anders. Med min imaginære lugg på snei og tomle-smilet på lur, satt jeg meg på trappa for å vente. For en gang skyld var Anders presis. Tror faktisk han var litt tidlig ute. Vi var to som hadde innsett at noe stort var i gjære.




Det er et lite stykke å gå inn til Trytetjern. Der grusveien gikk over i skiløype begynte vi å ane at vi kanskje var litt tidlig ute. Snøen var selvfølgelig pillråtten og smeltet fort i kontakt med svette sokker i klamme gummistøvler. Vi tråkka gjennom, langt over gummistøvlene, for annen hvert skritt. Men det spilte ingen rolle. Vi var på vei, til årets første fisketur i ferskvann. Var vi heldige, var isgangen kommet langt og vi kunne atter strekke liner i et stille skogstjern. Eller enda bedre, fjærmygg kunne klekke. Og som alle vet, hvis det klekker fjærmygg, er det gode muligheter for at ørreten tar hintet og forsiktig super dem i seg.




Lite minnet om tørrfluefiske i Trytetjern denne dagen. Isen lå tykk og fæl over hele vannet. Alt vi så av åpent vann var et lite område ved den ene innløpsbekken. Et lite deltaområde, 30cm dypt, syv meter bredt og ti meter langt. Ikke ett eneste vinget innsekt var å se og følgelig heller ingen supvakende ørret. Det stod skrevet, BOMTUR, med store bokstaver over hele vannet. Det kunne i hvert fall stått det.




På den annen side, det er jo å fiske vi elsker. Det å få fisk er en viktig del av det å fiske, men det betyr på langt nær alt. Var det å få fisk det essensielle, ville jeg vært svoren oterfisker. Nei, her var det bare å nyte. Vi var på fisketur og det var en helt vanlig torsdag i april, hvilket betydde at de aller fleste faktisk tilbrakte dagen på jobb! Vi rigga stenger og skalv lett av spenning begge to. Ikke fordi vi forventet å se verken mygg eller fisk, men rett og slett fordi det skulle bli så usannsynelig deilig å legge ut flue og noen meter line i ferskvann igjen.



De første kastene presenterte vi taktisk og ytterst forsiktig. Vi snek oss fram på indianermaner. Ganske tåpelig selvfølgelig, men det er nå engang slik man bør gå fram. Det kunne jo være at en og annen skrubbsulten ørret manøvrerte taktisk rett under iskanten. Større undere har tross alt skjedd før. Etter femten kast ga vi opp snikinga. Vi mista vel kanskje trua, i den grad vi hadde hatt noen. En times tid til blei vi stående å kaste. Fisk så vi ikke snurten av. Vi så derimot to nyklekkede fjærmygg! Med digre tomle-smil og nyvunnen optimisme bestemte vi oss for å stikke innom en liten utposning i bekken ut av Stordammen. Her forsvant isen for noen uker siden og vi visste at bekken var full av fisk. Dammen ligger midt i villabebyggelsen, fisken der er latterlig liten og faren for å hekte skolebuss og unger i bakslengen er overhengende.



Om vi fikk fisk? Nei, men vi så åtte fjærmygg!