– Å ta ut storlaks når gytebestanden er god kan være lurt, så lenge holaksen slippes ut igjen. Laksen kommer opp elva for å gyte, og trenger plass for å gjøre dette, sier laksefisker Teemu Venejärvi. Foto: Ari Taina.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., Saltdalsposten 27.07.2019 

Jeg liker å fiske laks, men det er sjelden jeg gjør det. Laksefiske er tidkrevende, i hvert fall hvis du skal få fisk. Du må lære deg å kjenne elva, vite hvor laksen står når vannstanden er lav eller høy, vite hvilken sluk eller flue som er best, og ikke minst hvordan du skal presentere agnet.

Selvfølgelig kan man ha flaks. Det hadde jeg en av de første turene i Beiarelva. Jeg hadde egentlig ikke begynt å fiske, jeg skulle bare vise en gutt som var med hvordan han skulle kaste ut sluken sin.

Jeg gjorde et kort kast ut i kulpen, snellet litt inn - og der satt den. Etter en kort kamp kom en fire kilos hannlaks på land.

- Så enkelt er det, sa jeg etter at laksen var håvet. Men mer fisk fikk vi ikke den dagen.Egentlig ble jeg laksefisker da jeg bodde i Kirkenes. Sør-Varanger er et eldorado for laksefiskere. Neidenelva tør være kjent for mange, og det samme er Grense Jakobselv. Begge er grense-
elver, den ene går inn i Finland, den andre grenser mot Russland. Her kan du fiske laks og samtidig nikke til russiske grense-
vakter som passer på at du ikke havner på feil side av djupålen.

Jeg har vært så heldig å få være med det eldgamle Käpälä-fisket i Skoltefossen i Nieden, der de tar laks med kastenot, og jeg har rodd med wobbler i snøvær i elva. Da fikk vi seks lakser i løpet av ei kort natt, på det grunneieren kalte snø-wobbler.

Jeg laget reportasje fra den fisketuren, og dagen etter var det kø på sportsbutikken i Kirkenes av folk som ville sikre seg denne wobbleren - som ikke fantes.

Best likte jeg meg i de mindre elvene, der jeg kunne vandre flere kilometer inn på fjellet med ei fluestang, og fiske laks. Her var det sjelden å treffe andre fiskere, men nærkontakten med laksen var desto bedre.

Visst er det artig å få stor laks, men smålaks på ei lita stang med tynn fortom, er vel så spennende.

Første gang jeg var i Karpelva hadde jeg liten tro på at jeg skulle få fisk. Jeg kastet på meg en knute på fortommen, men jeg skiftet den ikke ut ettersom jeg ikke trodde det var noen laks i 
kulpen. Men plutselig tok en laks flua. Før jeg fikk sukk for meg, dro laksen avgårde, og "snapp", der røk fortommen. Lasksen var fir, og i stedet var det jeg som ble hekta for alvor.

Etter noen år i Kirkekens, flyttet jeg til Mosjøen. Her har de også lakseelver, med Vefsna som den mest kjente og den største. Her gikk fisket etter laks og sjøørret over til å bli en lidenskap.

Jeg fisket som regel sent om kvelden, til litt utpå natta. Deretter dro jeg hjem og sov etpar timer, før jeg dro i elva grytidlig om morgenen og tok nok ei økt. Klokka åtte dro jeg på jobb. Når jeg kom hjem om ettermiddagen, sov jeg til det nærmet seg kveldsfisket.Sjøørret og laks fikk jeg. Min erfaring var at jo tynnere og 
lengre fortom jeg brukte, dess villigere bet sjøørret. Men så fikk jeg også laks, og da var det om å gjøre å lirke den på land.

En morgen sto jeg og holdt en storlaks rett nedenfor føttene mine, men litt utenfor hold for håven. Heldigvis kom en annen fisker forbi, og jeg spurte om han kunne håve laksen.

- Nei, støvlene er for kort, så da blir jeg våt, svarte han.

Da jeg, passelig arg skulle prøve selv, gikk det som jeg ante. Laksen stakk av og fortommen på 0,20 millimeter røk.Men om kvelden var jeg tilbake på plassen med 0,25 milli-
meter fortom. Da fikk jeg laksen på land.